Karriereveiledning under utvikling

24. mars - 2017

Sist helg var jeg i Trondheim for å møte tre ungdommer på 17 og 18 år, som alle har bodd på Lunner asylmottak. De har blitt bosatt i Trondheimsregionen – ei jente og to gutter, alle med bakgrunn fra Eritrea. Den eldste gutten gjennomførte en praksisperiode på tre måneder ved Nordic Choice Hotels på Gardermoen, og søker nå på deltidsjobb ved siden av skolen. Min plan for helgen var å prøve ut en metode for å kartlegge personlige og yrkesinteresser hos nyankomne flyktninger, og ungdommene var min første gruppe. Jeg forteller mer om dette om et øyeblikk, men først vil jeg forklare hvorfor dette er et viktig tiltak for asylsøkere og flyktninger i mottaksfasen.

Mange beboere i mottak opplever store utfordringer mens de venter på intervju med UDI, og eventuelt bosetning i kommune. Beboere i mottak har vært ute på lange reiser, fra sine hjemland – i flere uker, eller kanskje måneder. Mange har vært nødt til å reise gjennom ørken i ingenmannsland, og har krysset hav (og overlevd). Mange har reist med bil, og kan for eksempel ha opplevd å være innelåst i en container. Andre har vært innestengt i fengsel av politi eller av menneskesmuglere, som ser en økonomisk gevinst i flyktninger. Politiet er for øvrig ikke til å stole på, og mange får sjokk når de finner ut at norsk politi faktisk er her for å hjelpe oss, og å sørge for vår trygghet. Mange har vært utsatt for tortur på et eller annet tidspunkt under reisen (eller flere ganger), og kvinner er i stor grad utsatt for voldtekt. For ikke å snakket om hva barn har sett og opplevd av krigshandlinger. Mennesker på flukt har også vært vitne til at andre har måttet bøte med livet underveis, og bærer på tunge og vanskelige opplevelser. Vonde minner lever de med i dag, også mens de bor i mottak. Et sted som skal ansees som trygt, i et fredelig land. I Norge.

Så lenge man er på flukt, er man beredt på at det kan bli vanskelig. Da er man klar til kamp. Den tøffeste perioden, i følge fagfolk, er når man har kommet fram, der hvor det skal være trygt. Da har man tid til å tenke, på alt man har opplevd, både i hjemlandet og under flukten. Mange gjør hva som helst for å slippe å tenke. Jeg leste i fjor en artikkel om en mann fra Syria som gikk og kjøpte seg en fiskestang. Om fisken bet på, vet jeg ikke. Men det vesentlige for ham, var å ha noe konstruktivt å gjøre i ventetiden. Det er ofte da traumene oppstår. Og her er man ikke like beredt, ettersom det ikke er krig. Krigen er i eget sinn, og mange kjemper for å overleve.

Det er i denne perioden det ofte er grunnleggende viktig å sette i gang tiltak med et fremtidsperspektiv. Det er det jeg jobber med å starte opp gjennom Ung Intro. Et tiltak, er karriereveiledning for nyankomne som bor i mottak. Og min metode har jeg prøvd ut med tre ungdommer i Trondheim. Idéen min er å bruke bildekort for å snakke om egne interesser med tanke på fritid og arbeidsliv. Alle asylsøkere og flyktninger har en fremtid, med drømmer og ambisjoner. Det er helsefremmende i seg selv å ha håp for fremtiden, etter traumatiske og tunge opplevelser.

Så tilbake til sist helg, da jeg møtte ungdommene. Med bruk av bildekortene, laget av en illustratør, fikk jeg vite at gutten på 17 år er glad i tegning og maling. Han viste fram bildekortet med en kunstner som maler et bilde, og sa «jeg liker det veldig, veldig, veldig bra. Jeg vil gå kurs.» Han gjorde et omriss rundt ansiktet sitt, og sa: «Jeg ønsker å lære hvordan jeg kan tegne ansikt på mennesker, og fingre. Det er veldig vanskelig. Hvis jeg får gå kurs, blir jeg veldig glad.» Han ønsker å bli arkitekt – eller kanskje politi. «Hvis det kommer en tyv, vil jeg hjelpe.» Han liker også yrket som fisker – «fiskemann». Han liker sjø, og fisk.

Den eldste gutten på 18 år, som har vært i praksis i Choice, fortalte at han ønsker også å bli arkitekt, eller ingeniør. Å jobbe som bussjåfør kan være greit for en deltidsjobb ved siden av skolen, men ikke for fremtiden. Barista er også noe han kan tenke seg å jobbe som, og fikk latterkrampe hver gang han sa ordet – «barista». Barista er nemlig noe man ikke ønsker å være i hjemlandet hans, Eritrea.

Jenta, som også er 18 år gammel, fortalte at hun har vært i praksis på et sykehjem, hvor hun serverte mat. Hun kan tenke seg å bli frisør eller syerske. Mens hun bodde på Lunner asylmottak lærte hun å sy. Hun liker også å lage mat, og å bake brød.

Under møtet vårt ba jeg ungdommene si tre gode egenskaper ved seg selv, som vi ofte må gjøre i forbindelse med et jobbintervju. En av guttene spurte om dette ikke ville være å skryte. Jeg forklarte forskjellen mellom å skryte, og å fortelle om seg selv under et jobbintervju. Dette er noe de må øve på. Vi snakket også om verdier i privatlivet, og i arbeidslivet. Alle tre er enige at det er veldig viktig å vise respekt for andre, både i privatlivet og på jobb. Og å være arbeidsom, og hjelpsom. Den yngste gutten, la til: «Og kjærlighet!» «På jobb?» spurte jeg. «Mener du å være mot andre slik du selv ønsker å bli møtt? Det betyr nestekjærlighet.» Ja, nestekjærlighet er veldig viktig, samstemte vi alle fire.

Førstegangsutprøving med karriereveiledning må jeg si var ganske vellykket. 🙂

Kommentarer